Å savne

Selv om jeg på veldig mange måter lever ut den franske drømmen, og faktisk gjør noe jeg har hatt lyst til å gjøre siden jeg var 14, er det ikke å stikke under en stol at det er noen ting jeg savner i et land som er passe langt hjemmefra.

Jon er på toppen av den lista.
Selv når han forklarer dødskjedelige ting som fagverk, strekk og trykk, moment og gesimser, så er han en fin fyr. Selv om han bruker ekstremt mye tid å snakke om veldig kjedelige ting.
DSCF8213
Jon later som han er ironisk ved siden av en modell av Hamlet sitt slott. Men egentlig er han jo sånn som på bildet, han er ikke ironisk i det hele tatt.

Neste punkt på savnelista er salt lakris. Etter å ha leita og leita, selv i supermarkeder som for eksempel har fem hyllemeter bare med shampoo, og sikkert hundre hyllemeter med ost (nå høres det ut som jeg overdriver, men jeg tror kanskje ikke jeg gjør det) så finnes ikke salt lakris. Det finnes litt lakris, men den er overhodet ikke god. Dette er jo litt frustrerende, for jeg elsker jo lakris! Særlig danske lakriskuler. Mamma lovet imidlertid å prøve å rette opp i lakris-krisa jeg gjennomgår, kreds til henne.

Nøttesmør (annet enn peanøttsmør) finner jeg heller ikke, til vegetarianeren i meg sin store skuffelse. Men den saken er lett å fikse om man bare tyr til internett, så det er greit.

Norsk springvann! Fransk vann er stadig ikke særlig godt. Øver på å like det, men det er utfordrende. Vannet fra Nordsjø i Telemark (mitt favorittvann) er liksom fra en annen dimensjon.

Det jeg savner aller mest av alt (bortsett fra Jon) er folk jeg kjenner godt. Nå er det veldig hyggelig å få nye venner, og det er mange fine folk her, det er aboslutt ingenting å utsette på det. Det er likevel utrolig deilig å være sammen med mennesker man kjenner skikkelig godt. Særlig dem man kan snakke litt i koder med – sånn at en liten, men velvalgt setning er nok til å forklare de mest kompliserte av tilstander. Jeg er heldig som har ganske mange sånne venner, og det å være borte fra dem gjør meg ekstra viss på hvor fint det er å ha dem. Spesielt kjente jeg på savnet da jeg prøvde meg på å være syk i helga. Dét var ingen imiddelbar suksess, synes jeg selv. Når man er litt for beskjeden til å be folk om hjelp (særlig med ting som strengt tatt kan unnværes), kroppen din er feberinfisert og funker på en sånn måte at selv enkle ting blir umulige – da savner man folk som helt av seg selv ved hva de skal gjøre, si og tilby seg. Jeg får alltid så lyst på farris (eller liknende) når jeg er i puslete form, men plutselig virket det som så uendelig mye å be om, det at noen skulle gå på butikken og komme på besøk til deg med en flaske vann med kullsyre. Jeg synes vel fremdeles at det hadde vært mye å be om. Likevel, det er jo godt å bli bortskjemt i blant, særlig når formen ikke er helt på topp.  Hadde jeg vært hjemme, vet jeg jo at det er noen (les; Jon) som kunne laget en mango lassie til meg og gitt meg et kyss på panna. Og akkurat det er jeg veldig, veldig glad for. Og skulle nok ønske at jeg kunne hatt det sånn her og. Det er ikke kjempelett å plutselig bo langt borte fra en man har sett omtrent hver eneste dag i nesten åtte år.

En annen ting jeg trodde jeg skulle savne var yoga med en instruktør man kan kommunisere med. Heldigvis ordna det seg ved at yogainstruktøren jeg går hos er norsk. Han har kurs på fransk, men det er absolutt mulig å komme med visse innspill på norsk. Noe som er supert for en som synes at gruppetrening er mer en bittelitt skummelt. Flaks!

Og man skulle kanskje tro jeg savna brunost og melkesjokolade? Men det gjør jeg strengt tatt ikke, ikke ennå i alle fall.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s